Sitter her og føler meg kanskje så kjørt. Saken til min datter har vært i media i 3 dager nå. Deter mange feil ute og går, men de har vært  stort sett bagatellmessige. Likevel har man et behov for at det skal være riktig. Problemet er bare det at jeg kan ikke rette opp noe, så fort jeg gir noen navnet mitt, vet de også hvem dattera mi er.

Politiet sier at det ikke er en mobbesituasjon: den ene har vært utallige ganger med på plaging av min datter. Det kommer antagelig ikke til å skje igjen, det føler ikke min datter etter alle gangene små ting har skjedd og nå dette.

Ellers er tid og sted feil sitert.

Så i dag at avisen hadde kontaktet to av de som er mistenkt. De uttaler seg om at de er uskyldige, de har ikke gjort noe. alle som kjenner jenta mi vet at hun ikke er slik som de sier. Akkurat nå er jeg veldig glad for at det finnes vitner til episoden. Det finnes et vitne som så en av disse jentene holde telefonen og lese meldingene høyt når hun var der. hun har også beskrevet datteren min som rolig, men fortvilet. Den andre skulle ha vært frekk og ufin.

 Det er bare så synd at man i et forsøk på å være uskyldig går til media og fremstiller seg selv som et offer. Det viser vel bare hvor lite de forstår alvoret i situasjonen. For en uke siden ba den ene jenta om unnskyldning og sa at hun ikke skulle gjøre henne noe mer.

De sier til avisen at de ikke brente henne, det står med stor overskrift. Men lenger ned sier de gutten gjorde det. uansett brennmerkene taler for seg selv, det gjør vel vitnene også. Hvis de var så uskyldige, hvorfor hjalp de henne ikke.

En ting beklager jeg til de jentene, at andre truer med å straffe dem. Det skal ikke forekomme. Det ville være en veldig dum innblanding fra unge som står utenfor denne saken.

Jeg forsøker så godt jeg kan å beskytte min jente mot alle disse artiklene og kommentarene. De må antagelig møtes i konfliktrådet, om min datter takler det aner jeg ikke. skal hun ta møte fire ganger eller møte alle på en gang. Det å møte i konfliktrådet skal være en straff, om min datter da skal møte 4 mot en eller fire ganger. Hvem er det som straffes da….

Ja, jeg er frustrert. Og sliten…

Nå vil vi bare ha saken bak oss, vi må jobbe oss fremover

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har gått to uker siden voldshendelsen. Fortsatt vil ikke min 14 åring gå ut alene, sover dårlig om natten, får ikke sove på kvelden, er sliten og rastløs. Hun har ikke orket å prate om det hun føler, legger bare lokk på det hele. Hun går fortsatt til legeundersøkelse to ganger i uken pga skader hun ble påført.

Legen sendte en henvisning til Bupp, men de avviste henvisningen. Det er ikke ille nok. Fikk beskjed om at skolen skulle ivareta hennes sikkerhet og at helsesasjonen kunne være med. Problemet er at det ikke er noen trussel for henne på skolen. De har vært utrolige til å passe på henne, tilrette legge, og hjelpe oss som familie.

Det er hvordan ungen selv skal takle dette som er problemet. spørsmålene jeg stiller meg selv er:

Hvorfor vente til ting blir gravende alvorlige og vanskelig å snu?

Bør man ikke prate med de som henvisningen gjelder før man avgjør en henvisning?

Hva skal min datter føle, når helsevesenet sier at det er ikke ille nok å bli slått, brent, spyttet, og kastet stein på. Hva skal man tolerere egentlig?

Det er kjempefrustrerende at de som gjorde dette kan få hjelp fra flere instanser med en gang. Imens offeret skal klare seg selv. Forstår de ikke at offeret  kan få konsekvenser av at  hun ikke får hjelp.

Vi kjemper videre i systemet og mot målet med en normal hverdag. Vi står sammen som familie og gjør koselige ting hver dag, uansett hvor tunge dagene er.

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har det gått en uke. Og jeg var kke forbredt på det havet av reaksjoner jeg skulle få. Hvilken avmakt jeg skulle føle. Frykten sitter fortsatt med et jerngrep. Følelsene som satt i meg da jeg fikk fra container til container, fra grøft til grøft og lette. Følelsen av ikke å vite hva jeg leter etter. Hva gjorde de med henne? Kom hun seg vekk? Har de kastet henne bort som søppel?

Spørsmålene trenger gjennom som trafikkork i hjernen.

Hvorfor lot jeg henne gå ut?

Skulle jeg sett at dette kunne skje?

Hvorfor gikk jeg ikke sammen med henne?

Hvorfor sa jeg ikke at hun skulle gjøre noe annet?

Svarene er like enkle:

Ikke kan jeg nekte en jente på 14 år å gå ut av døra i et boligområde.

Ikke kunne jeg tro at noen på hennes egen alder, de er 15 – 16, kunne finne på å mishandle henne slik.

Ikke kan man følge barna på det minste skritt, tror ikke at tenåringer liker mødre som barnevakter hele tiden.

Ikke tenkte jeg på at hun ikke skulle få lov til det hun elsker å gjøre.

Uansett hvor mye jeg tenker på dette, kverner det om og om igjen. Leter etter en mulighet til å klandre meg selv. Det ville vært så mye enklere å ha noen å være sint på. Ha muligheten til å forandre noe. Slik det er nå blir jeg en passiv medspiller. Jeg kan ikke endre andre unges oppførsel.

Har et par ganger vært inne på tanken om at det ville vært enklere om det var mitt barn som hadde gjort dette mot en annen. Da kunne jg vist til lover og regler. Gitt straff og innhentet eksperter for å gi henne hjelp. Jeg er veldig glad for at mitt barn ikke har slike problemer må understreke det. Og jeg tror foreldrene har det virkelig vondt, og trenger hjelp til å hjelpe sitt barn. Forstå meg rett her.

Maktesløsheten er alt oppslukende. Har ikke svar på noen av spørsmålene som kverner rundt i min datters hode.

Hvorfor akkurat meg? Fordi jeg er liten, fordi jeg ikke liker mote og sminke, fordi jeg er snill.

Hva gjorde jeg galt? Så jeg på dem, har jeg feil klær…

Hvem har vel annet svar på dette enn:"Du gjorde ingenting".

Har sittet timevis på nettet og lett etter informasjon om hva jeg kan gøre for henne,familien og meg selv. Men det er ikke mye å finne.

Orker ikke å gråte, det føles som om  jeg er tørrlagt. Har en nummenhet i deler av kroppen. 

Jeg klarte ikke å beskytte barnet mitt mot mishandling, hva er jeg da som mor. En irrasjonell tanke, men den dukker opp.

Forstår hvorfor dattera mi ønsker å glemme det hele.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende