Kjære jenta mi!
Da du gikk ut for å stå på rollerblades for 6 mnd siden ante jeg lite om at det var siste gang jeg skulle se deg slik jeg kjente deg. Denne tidlige høstkvelden skulle ta fra deg alt du var så glad i, den etterlot seg et skall av smerte, frustrasjon og tomhet.
Smilet var strålende da du med et smell løp ut av døra for å stå på rollerblades. Du hadde ike tid til å lukke den. Rampa var målet for kvelden. Den liger like nedi veien her, jeg kan ikke se den. Mange mennesker er ute på denne fine høstkvelden. Jeg vet ingenting om faren som ligger der ute. Denne er det ingen som vet om enda…
Hva er det egentlig som skjer den neste timen? Svaret på dette er det bare de som var der som virkelig kan svare på.
Kjære med mennesker!
Etter en time ringer telefonen. Storesøster tar den. Små guttene og jeg ligger å leser på sengen. Vi har det så koselig. Kosen blir avbrutt av tramping i trappen og roping: «Mamma, de brenner henne»
«De har tatt telefonen hennes» Storesøster kan si meg hvem det er og hvor det har skjedd. Uten en tanke på hva jeg har på meg stormer jeg ut av døren. Bak meg er skremte ansikter, de forstår at noe har skjedd, boe virkelig galt. Bare storesøster skjønner alvoret.
Veien ned er ikke lang, men jeg kommer frem for sent. Hun er ikke der, og ikke gjengen heller. Mange kommer og vil hjelpe. Leter jeg hetter henne som ble brent… De gikk den veien. Jeg løper oppover, og på kryss og tvers. Jeg spør alle jeg møter om noen kan ja sett dem. Ingen ser ut til å ha lagt merke til noe. Men i ansiktene deres ser jeg at det brer seg en merkelig uhygge. Jeg ber dem ta vare på min jente om de ser henne. Har ikke tid til å skrive opp nummeret mitt, men ber dem om å ringe politi eller lege om min datter ikke husker mitt nummer. Tiden går fort, jeg finner henne ikke. Heldigvis har jeg mye hjelp. Jeg løper hjem forå hente telefonen jeg har glemte.
På telefon får jeg tak i mer hjelp. Mørket har falt på og jeg merker at følelsen av frykt blir overveldene. Hvor er hun? I ettertid lurer jeg på hvorfor vi ikke ringte politiet og fikk dem med oss. Der og da hadde jeg bare en tanke å finne henne. Det har gått en times tid, og jeg har lett overalt. Vi har lett etter henne ved søppeldunker, i grøfter og garasjer. Kommer til et punkt der jeg vet at vi trenger mer hjelp. Jeg går hjem for å ringe etter politiet. På vei hjem kommer telefonen jeg har ventet på. Den ene bilden fant henne. Gående stille på vei hjem. Innvendig ahr jeg aldri følt en større smerte enn da jeg fikk se henne. Møkkete fra topp til tå, såret på armen blør, brennmerkene lyser rødt mot meg alt dette kan vi vaske av og la gro. Det er øynene som skjærer meg innvemdig, de er tomme, ikke en tåre feller hun, foran meg står et skall uten innhold.
Får lyst til å skrike høyt, «hvor er du?» Det er ikke tid for noe av dette nå. Vi kjører henne direkte til legevakten. Heldigvis blir hun tatt imot veldig godt der. Forklarer hva som har skjedd, de tar henne inn så fort de kan. De rapporterer hendelsen til politiet. Vi snakker med legen som undersøker henne. Hun har ingen store skader som vi kan se. Brennmerkene, blåmerker, skrubbsår på armen, noen prikker etter noe jeg ikke vet hva er og et sår på ryggen. Hun er rolig, for rolig og stille. Hun har blod i urinen, så vi får beskjed om å dra til legen neste dag også. Det blir mange legebesøk.
Politiet kommer, de vil høre hva som har skjedd… Hun husker ikke alt, hun sitter med mange bilder av det som skjedde, menmå sette dem sammen.Hun kan fortelle at hun ble brent, slått, dyttet, dratt etter genseren, spyttet i ansiktet og kastet i brenneslen Hun aner ikke hvor hun løp for å komme unna, hun aner ikke hvor hun gikk da hun ville ha telefonen tilbake. Den nye mobiltelefonen betydde alt, hun hadde lovet å ikke miste den.
Alt hun ønsker nå er å glemme, denne dagen vil hun viske ut.
Hva har skjedd det siste halveåret? På mange måter fungerer datteren min fint. Hun ler, smiler og tuller, hun har det bra inne eller sammen med andre hun stoler på. Rollerbladsene står urørte, den nye fiskestangen er bare pakket opp. Hun har det vondt, veldig vondt. Den følelsesmessige muren hun fikk den dagen for 6 måneder siden er veldig solid. Hun orker fortsatt ikke å hanskes med følelsene sine.Om kvelden er det vanskelig å sove uten noe nærme, og neste morgen er hun like trøtt. Spør du henne hva de gjordet på skolen i dag, husker hun det ikke. Det er dager hun får panikk om jeg ikke er der hele tiden. Da kommer det skumle bilder i hodet hennes som hun ikke klarer å hanskes med. Hun får hjelp av profesjonelle, det tok oss fire måneder å få hjelp. Jeg forstår ikke at ting må bli så ille at det vanskelig lar seg snu før et voldsoffer får hjelp. Burde man ikke være til stede med en gang og prøve å forhindre alvorlige ettervirkninger.
Vi har kommet til et punkt hvor hun lever fengslet i sitt eget hjem, eller har følge ut. Det er virkelig straff, og aldri føle seg trygg utenfor sitt eget hus. Denne straffen kan ikke noen dømme de grove mobberne til. Det ville være for streng straff.
Vi anmeldte forholdet og gikk til retten. Det var tøft, men jeg oppfordrer alle som havner i en slik sak å gå til retten. Vi må forstå at det ikke er en liten sak og mishandle noen selv om man er 15 år. Jeg oppfordrer deg til å tenke hva ville du som voksen gjort om noen kom å behandlet deg slik. Hva ville du godtatt?
Etter å ha sett denne saken har jeg fått noen tanker i hodet. Samfunnet må gjøre mer for å stoppe denne utviklingen.
Det beste var om alle barn fikk en god oppvekst og ikke hadde behov for å mobbe andre for å hevde seg selv. Hadde alle barn følt at de var verdifulle og elsket, tror ikke jeg det er barn som uten videre går og mishandler andre. Mener ikke at det er svaret på alt, men jeg tror at mye av frustrasjonen hos ungdom i dag ligger i deres egen følelse av verdi og hvor mye de føler at de er elsket. Har tenåringer selv og vet hvor vanskelig det kan være å føle at man når frem. Som forelder er dette en utfordrende tid og man trenger oppbakking av andre foreldre. Dette nettverket er ofte ikke så sterkt i dag. Foreldreskole for tenåringer er en kjempefin mulighet til å få støtte av andre foreldre. Du blir ikke en perfekt forelder på dette kurset som bygger på et opplegg fra Sverige gjennom «Levande Familjer», men det gir deg støtte og tro på deg selv som forelder.
Når ungdommen begynner å komme galt ut bør alle foreldre få muligheten til å få 50 prosent jobb og 50 prosent betalt permisjon. For å kunne ha tid til å følge opp sin ungdom mest mulig i 1 år. Her skal det ligge forpliktelser i et fastsatt opplegg.
Et opplegg for å følge disse som bryter loven grovt som unge bør også komme på plass over hele Norge. Vet at det finnes flere steder. Ja, det koster penger… MEN det koster penger for hver eneste brudd på loven de gjør også. Både for staten og de involverte partene.
Jeg håper inderlig at ingen må oppleve å miste sitt barn slik jeg har gjort. Hun lever, men er ikke lenger det barnet hun var. Nesten som å bli kjent med henne på nytt.. Reaksjonene på ting er ikke de samme. Hun kan bli lykkelig og vil nok klare å takle alt etterhvert, men arrende etter sigarettene og arrene inni henne vil aldri forsvinner. Med tiden vil de blekne. Men da er hennes ungdomstid forbi. Da er hun voksen. Viktige ungdomsår er tapt.
Til torsdag tenner vi fakler og deler ut roser. Vi vil stå sammen mot Vold og Mobbing.
Besøk oss gjerne her:
http://www.facebook.com/group.php?gid=58926647833
av 30 lesere