Kjære jenta mi!

Da du gikk ut for å stå på rollerblades for 6 mnd siden ante jeg lite om at det var siste gang jeg skulle se deg slik jeg kjente deg. Denne tidlige høstkvelden skulle ta fra deg alt du var så glad i, den etterlot seg et skall av smerte, frustrasjon og tomhet.

Smilet var strålende da du med et smell løp ut av døra for å stå på rollerblades. Du hadde ike tid til å lukke den. Rampa var målet for kvelden. Den liger like nedi veien her, jeg kan ikke se den. Mange mennesker er ute på denne fine høstkvelden. Jeg vet ingenting om faren som ligger der ute. Denne er det ingen som vet om enda…

Hva er det egentlig som skjer den neste timen? Svaret på dette er det bare de som var der som virkelig kan svare på.

Kjære med mennesker!

Etter en time ringer telefonen. Storesøster tar den. Små guttene og jeg ligger å leser på sengen. Vi har det så koselig. Kosen blir avbrutt av tramping i trappen og roping: «Mamma, de brenner henne»

«De har tatt telefonen hennes» Storesøster kan si meg hvem det er og hvor det har skjedd. Uten en tanke på hva jeg har på meg stormer jeg ut av døren. Bak meg er skremte ansikter, de forstår at noe har skjedd, boe virkelig galt. Bare storesøster skjønner alvoret.

Veien ned er ikke lang, men jeg kommer frem for sent. Hun er ikke der, og ikke gjengen heller. Mange kommer og vil hjelpe. Leter jeg hetter henne som ble brent… De gikk den veien. Jeg løper oppover, og på kryss og tvers. Jeg spør alle jeg møter om noen kan ja sett dem. Ingen ser ut til å ha lagt merke til noe. Men i ansiktene deres ser jeg at det brer seg en merkelig uhygge. Jeg ber dem ta vare på min jente om de ser henne. Har ikke tid til å skrive opp nummeret mitt, men ber dem om å ringe politi eller lege om min datter ikke husker mitt nummer. Tiden går fort, jeg finner henne ikke. Heldigvis har jeg mye hjelp. Jeg løper hjem forå hente telefonen jeg har glemte.

På telefon får jeg tak i mer hjelp. Mørket har falt på og jeg merker at følelsen av frykt blir overveldene. Hvor er hun? I ettertid lurer jeg på hvorfor vi ikke ringte politiet og fikk dem med oss. Der og da hadde jeg bare en tanke å finne henne. Det har gått en times tid, og jeg har lett overalt. Vi har lett etter henne ved søppeldunker, i grøfter og garasjer. Kommer til et punkt der jeg vet at vi trenger mer hjelp. Jeg går hjem for å ringe etter politiet. På vei hjem kommer telefonen jeg har ventet på. Den ene bilden fant henne. Gående stille på vei hjem. Innvendig ahr jeg aldri følt en større smerte enn da jeg fikk se henne. Møkkete fra topp til tå, såret på armen blør, brennmerkene lyser rødt mot meg alt dette kan vi vaske av og la gro. Det er øynene som skjærer meg innvemdig, de er tomme, ikke en tåre feller hun, foran meg står et skall uten innhold.

Får lyst til å skrike høyt, «hvor er du?» Det er ikke tid for noe av dette nå. Vi kjører henne direkte til legevakten. Heldigvis blir hun tatt imot veldig godt der. Forklarer hva som har skjedd, de tar henne inn så fort de kan. De rapporterer hendelsen til politiet. Vi snakker med legen som undersøker henne. Hun har ingen store skader som vi kan se. Brennmerkene, blåmerker, skrubbsår på armen, noen prikker etter noe jeg ikke vet hva er og et sår på ryggen. Hun er rolig, for rolig og stille. Hun har blod i urinen, så vi får beskjed om å dra til legen neste dag også.  Det blir mange legebesøk.

Politiet kommer, de vil høre hva som har skjedd… Hun husker ikke alt, hun sitter med mange bilder av det som skjedde, menmå sette dem sammen.Hun kan fortelle at hun ble brent, slått, dyttet, dratt etter genseren, spyttet i ansiktet og kastet i brenneslen Hun aner ikke hvor hun løp for å komme unna, hun aner ikke hvor hun gikk da hun ville ha telefonen tilbake. Den nye mobiltelefonen betydde alt, hun hadde lovet å ikke miste den.

Alt hun ønsker nå er å glemme, denne dagen vil hun viske ut.

Hva har skjedd det siste halveåret? På mange måter fungerer datteren min fint. Hun ler, smiler og tuller, hun har det bra inne eller sammen med andre hun stoler på. Rollerbladsene står urørte, den nye fiskestangen er bare pakket opp. Hun har det vondt, veldig vondt. Den følelsesmessige muren hun fikk den dagen for 6 måneder siden er veldig solid. Hun orker fortsatt ikke å hanskes med følelsene sine.Om kvelden er det vanskelig å sove uten noe nærme, og neste morgen er hun like trøtt. Spør du henne hva de gjordet på skolen i dag, husker hun det ikke. Det er dager hun får panikk om jeg ikke er der hele tiden. Da kommer det skumle bilder i hodet hennes som hun ikke klarer å hanskes med. Hun får hjelp av profesjonelle, det tok oss fire måneder å få hjelp. Jeg forstår ikke at ting må bli så ille at det vanskelig lar seg snu før et voldsoffer får hjelp. Burde man ikke være til stede med en gang og prøve å forhindre alvorlige ettervirkninger.

Vi har kommet til et punkt hvor hun lever fengslet i sitt eget hjem, eller har følge ut. Det er virkelig straff, og aldri føle seg trygg utenfor sitt eget hus. Denne straffen kan ikke noen dømme de grove mobberne til. Det ville være for streng straff.

Vi anmeldte forholdet og gikk til retten. Det var tøft, men jeg oppfordrer alle som havner i en slik sak å gå til retten. Vi må forstå at det ikke er en liten sak og mishandle noen selv om man er 15 år. Jeg oppfordrer deg til å tenke hva ville du som voksen gjort om noen kom å behandlet deg slik. Hva ville du godtatt?

Etter å ha sett denne saken har jeg fått noen tanker i hodet. Samfunnet må gjøre mer for å stoppe denne utviklingen.

Det beste var om alle barn fikk en god oppvekst og ikke hadde behov for å mobbe andre for å hevde seg selv. Hadde alle barn følt at de var verdifulle og elsket, tror ikke jeg det er barn som uten videre går og mishandler andre. Mener ikke at det er svaret på alt, men jeg tror at mye av frustrasjonen hos ungdom i dag ligger i deres egen følelse av verdi og hvor mye de føler at de er elsket. Har tenåringer selv og vet hvor vanskelig det kan være å føle at man når frem. Som forelder er dette en utfordrende tid og man trenger oppbakking av andre foreldre. Dette nettverket er ofte ikke så sterkt i dag. Foreldreskole for tenåringer er en kjempefin mulighet til å få støtte av andre foreldre. Du blir ikke en perfekt forelder på dette kurset som bygger på et opplegg fra Sverige gjennom «Levande Familjer», men det gir deg støtte og tro på deg selv som forelder.

Når ungdommen begynner å komme galt ut bør alle foreldre få muligheten til å få 50 prosent jobb og 50 prosent betalt permisjon. For å kunne ha tid til å følge opp sin ungdom mest mulig i 1 år. Her skal det ligge forpliktelser i et fastsatt opplegg.

Et opplegg for å følge disse som bryter loven grovt som unge bør også komme på plass over hele Norge. Vet at det finnes flere steder. Ja, det koster penger… MEN det koster penger for hver eneste brudd på loven de gjør også. Både for staten og de involverte partene.

Jeg håper inderlig at ingen må oppleve å miste sitt barn slik jeg har gjort. Hun lever, men er ikke lenger det barnet hun var. Nesten som å bli kjent med henne på nytt.. Reaksjonene på ting er ikke de samme. Hun kan bli lykkelig og vil nok klare å takle alt etterhvert, men arrende etter sigarettene og arrene inni henne vil aldri forsvinner. Med tiden vil de blekne. Men da er hennes ungdomstid forbi. Da er hun voksen. Viktige ungdomsår er tapt.

Til torsdag tenner vi fakler og deler ut roser. Vi vil stå sammen mot Vold og Mobbing.

Besøk oss gjerne her:

http://www.facebook.com/group.php?gid=58926647833

Vurdert til: av 30 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Politiet sier at det ikke er en mobbesituasjon: den ene har vært utallige ganger med på plaging av min datter. Det kommer antagelig ikke til å skje igjen, det føler ikke min datter etter alle gangene små ting har skjedd og nå dette.

Ellers er tid og sted feil sitert.

Så i dag at avisen hadde kontaktet to av de som er mistenkt. De uttaler seg om at de er uskyldige, de har ikke gjort noe. alle som kjenner jenta mi vet at hun ikke er slik som de sier. Akkurat nå er jeg veldig glad for at det finnes vitner til episoden. Det finnes et vitne som så en av disse jentene holde telefonen og lese meldingene høyt når hun var der. hun har også beskrevet datteren min som rolig, men fortvilet. Den andre skulle ha vært frekk og ufin.

 Det er bare så synd at man i et forsøk på å være uskyldig går til media og fremstiller seg selv som et offer. Det viser vel bare hvor lite de forstår alvoret i situasjonen. For en uke siden ba den ene jenta om unnskyldning og sa at hun ikke skulle gjøre henne noe mer.

De sier til avisen at de ikke brente henne, det står med stor overskrift. Men lenger ned sier de gutten gjorde det. uansett brennmerkene taler for seg selv, det gjør vel vitnene også. Hvis de var så uskyldige, hvorfor hjalp de henne ikke.

En ting beklager jeg til de jentene, at andre truer med å straffe dem. Det skal ikke forekomme. Det ville være en veldig dum innblanding fra unge som står utenfor denne saken.

Jeg forsøker så godt jeg kan å beskytte min jente mot alle disse artiklene og kommentarene. De må antagelig møtes i konfliktrådet, om min datter takler det aner jeg ikke. skal hun ta møte fire ganger eller møte alle på en gang. Det å møte i konfliktrådet skal være en straff, om min datter da skal møte 4 mot en eller fire ganger. Hvem er det som straffes da….

Ja, jeg er frustrert. Og sliten…

Nå vil vi bare ha saken bak oss, vi må jobbe oss fremover

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Legen sendte en henvisning til Bupp, men de avviste henvisningen. Det er ikke ille nok. Fikk beskjed om at skolen skulle ivareta hennes sikkerhet og at helsesasjonen kunne være med. Problemet er at det ikke er noen trussel for henne på skolen. De har vært utrolige til å passe på henne, tilrette legge, og hjelpe oss som familie.

Det er hvordan ungen selv skal takle dette som er problemet. spørsmålene jeg stiller meg selv er:

Hvorfor vente til ting blir gravende alvorlige og vanskelig å snu?

Bør man ikke prate med de som henvisningen gjelder før man avgjør en henvisning?

Hva skal min datter føle, når helsevesenet sier at det er ikke ille nok å bli slått, brent, spyttet, og kastet stein på. Hva skal man tolerere egentlig?

Det er kjempefrustrerende at de som gjorde dette kan få hjelp fra flere instanser med en gang. Imens offeret skal klare seg selv. Forstår de ikke at offeret  kan få konsekvenser av at  hun ikke får hjelp.

Vi kjemper videre i systemet og mot målet med en normal hverdag. Vi står sammen som familie og gjør koselige ting hver dag, uansett hvor tunge dagene er.

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Spørsmålene trenger gjennom som trafikkork i hjernen.

Hvorfor lot jeg henne gå ut?

Skulle jeg sett at dette kunne skje?

Hvorfor gikk jeg ikke sammen med henne?

Hvorfor sa jeg ikke at hun skulle gjøre noe annet?

Svarene er like enkle:

Ikke kan jeg nekte en jente på 14 år å gå ut av døra i et boligområde.

Ikke kunne jeg tro at noen på hennes egen alder, de er 15 – 16, kunne finne på å mishandle henne slik.

Ikke kan man følge barna på det minste skritt, tror ikke at tenåringer liker mødre som barnevakter hele tiden.

Ikke tenkte jeg på at hun ikke skulle få lov til det hun elsker å gjøre.

Uansett hvor mye jeg tenker på dette, kverner det om og om igjen. Leter etter en mulighet til å klandre meg selv. Det ville vært så mye enklere å ha noen å være sint på. Ha muligheten til å forandre noe. Slik det er nå blir jeg en passiv medspiller. Jeg kan ikke endre andre unges oppførsel.

Har et par ganger vært inne på tanken om at det ville vært enklere om det var mitt barn som hadde gjort dette mot en annen. Da kunne jg vist til lover og regler. Gitt straff og innhentet eksperter for å gi henne hjelp. Jeg er veldig glad for at mitt barn ikke har slike problemer må understreke det. Og jeg tror foreldrene har det virkelig vondt, og trenger hjelp til å hjelpe sitt barn. Forstå meg rett her.

Maktesløsheten er alt oppslukende. Har ikke svar på noen av spørsmålene som kverner rundt i min datters hode.

Hvorfor akkurat meg? Fordi jeg er liten, fordi jeg ikke liker mote og sminke, fordi jeg er snill.

Hva gjorde jeg galt? Så jeg på dem, har jeg feil klær…

Hvem har vel annet svar på dette enn:"Du gjorde ingenting".

Har sittet timevis på nettet og lett etter informasjon om hva jeg kan gøre for henne,familien og meg selv. Men det er ikke mye å finne.

Orker ikke å gråte, det føles som om  jeg er tørrlagt. Har en nummenhet i deler av kroppen. 

Jeg klarte ikke å beskytte barnet mitt mot mishandling, hva er jeg da som mor. En irrasjonell tanke, men den dukker opp.

Forstår hvorfor dattera mi ønsker å glemme det hele.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Folk rundt oss har vært fantastiske, men frykten ligger så tung over oss. Har blitt lovet hevn fordi vi anmeldte saken. Politiet mener det er en trussel uten hold. Er på en måte enig i det, men frykten er der likevel.

Har klart å få ungene ut hver dag. Vi går turer sammen, finner på noe morsomt.  Er så usikker på fremtiden, på hverdagene, hva venter henne rundt neste sving… Hva venter oss som familie? 

Er så uendelig trøtt selv også. Det er tidlig på kvelden, men i kveld skal vi sove tidlig. I morgen må vi skrive erstatningskrav for telefonen, politiet fant den ødelagt, og lege utgifter. Det er vanskelig å tippe noe, når man ikke vet hva som er fremover. hun går fortsatt til lege sjekk pga volden. Papirmøller er ikke det jeg føler meg i form til å drive med nå.

Takker fra jenta mi for all støtten dere har vist henne, hun leste det om og om igjen. Det er godt for henne å vite at samfunnet ikke tålererer slik oppførsel.

Skal holde dere underrettet videre.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvordan er det mulig?

Hun er 14 år skulle bare ut for å stå på rollerblades. klokka var litt over 18.00. Først var det bare moro, rampa er et fint sted å være.

Helt til noen ungdommer kommer bort. De tar vesken hennes med lommebok og telefon. Høyt på plassen kringkastes alle hennes meldinger. Hennes private brev og bilder. Fortvilet spør hun om å få den tilbake. En voksen prøver å gripe inn, men det nytter ikke.

De tar mobilen hennes, drar av henne genseren, dytter og slår. De brenner henne med sigaretten sin. 5 brennmerker oppover armen. Noen andre yngre enn dem ser hva som skjer og ringer en voksen som kontakter meg. Jeg løper det jeg kan, men finner henne ikke. Vi er flere og flere som leter og roper. Etter 1 1/2 time finner vi henne på vei hjem. Stille, med et blødene sår på armen, vond rygg og vondt øre, 5 brennmerker lyser oppover armen. Hun er møkkete og har kvist og små stein i håret og på klærne.

Hun er stille, veldig stille….glad for å få komme i trygghet. Men feller ingen tårer. Bare ønsker at dagen skal forsvinne. Hun husker ikke alt, klarer ikke å sette et tidsperspektiv på det hele. Vet ikke hvor langt eller hvor hun løp.

Etter legevakt og politibesøk vil hun bare sove og sove. Hun vil sove bort alt sammen.  Armen er plastret, hun må til videre undersøkelser fordi det er tegn på andre skader. Hun sier hun har det bra, men blikket går mot bakken og øynene har ikke den samme gløden lenger.

Vi vet hvem som gjorde det, de kontaktet storesøster. De mener det var en bagatell, skjønner ikke at det er så galt, de vil ikke levere mobilen tilbake. De er sinte… mitt barn sitter inne.

Hvordan kan de tro at å brenne noen med sigaretter er en bagatell?

Vurdert til: av 66 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende